Når ting ikke går på skinner

Publisert 19.09.2013 | InformasjonSamling

En liten oppdatering som hverken handler om intensitetssoner eller treningstimer, men om sykedager og frustrasjon. Etter samlingen i Meråker følte jeg meg ikke helt pigg og konkluderte fort med at jeg nok var sliten og trengte et par dager «off». Et par dager «off» og jeg ble skikkelig forkjølet. Forkjølelsen ville etterhvert trekke seg nedover i lungene. Jeg er så heldig og er utstyrt med astma, så et lite virus kan føre til større frustrasjon enn ønsket.

Hensikten med dette innlegget er likevel ikke å klage om mine sykdomsdager, men å skrive et innlegg om noe som er minst like viktig som en frisk kropp, nemlig ett friskt sinn. Når viruset herjer i kroppen er det hodet som virkelig får kjenne på tilværelse som sofasliter. Ingen tar skade av noen rolige dager, det skaper kun overskudd. Problemet blir når dager går over til uker og kroppen kjennes fremmed og langt fra frisk. Jeg hadde en trøblete fjorsesong med en lang sykdomsperiode som senere viste seg at skulle være med på utvikling av astma. Etter noen røntgenbilder og nye medisiner fungerte kroppen bedre enn på lenge i disse sommermånedene. Kroppen responderte faktisk på trening! Da det plutselig ble bråstopp nå i september skal jeg innrømme at det føltes som et realt slag i trynet. Det er nå du blir satt på prøve. Du kan velge, enten grave deg ned og synes synd på deg selv eller manne deg opp og tenke positivt. Jeg valgte det første, og ble frustrert og sint. Syntes ufattelig synd på meg selv, som hele tiden møtte motstand. Så ikke noe positivt med den nåværende tilværelsen.
Nå er jeg heldigvis så heldig som omgås med så mange positive mennesker, og da jeg ble bedt om å se ting i perspektiv våknet jeg litt opp. Ja, for hva var det jeg deppet over? Nei, jeg får nok ikke 80 treningstimer i september og jeg får heller ikke så mange kvalitetsøkter i banken som jeg ønsket. Men kommer jeg til å bli frisk? Sannsynligvis ja. Har mine nærmeste det vondt? Nei. Har jeg det egentlig vanskelig? Nei.

DSC_0440

Det er så utrolig lett og glemme andre verdier i livet enn nettopp trening og bra form. Du er så innstilt på å gjøre jobben. Så fokusert på å gjøre ting riktig. Når du du blir fratatt jobben som toppidrettsutøver på ubestemt tid, føler du deg rett og slett litt «lost». Du får beskjed om å drikke masse og hvile nok. Mitt tips er i tillegg: se deg rundt. Hva med å sette av litt ekstra tid til de som mildt sagt av og til blir nedprioritert til fordel for samlinger og konkuransser. Jeg fant like greit ut at jeg kunne legge bort det sure trynet mitt og heller sikre kvalitetstid med de jeg er glade i(og de som ikke skygger banen pga sykdom). Med venninnesnakk kom humøret tilbake, likeså gjorde helsa. Det går sakte men sikkert fremover og viruset har nå sluppet taket. Oppbygningen kan starte.
Kunsten å holde igjen er et kapittel for seg selv. Det kan blogges om i en senere anledning.
Etter lang tid på sidelinjen ser jeg nå fram til den hverdagen jeg trives aller best med. Den hverdagen som inneholder trening. Enkelte ting tar jeg likevel med meg fra denne perioden uten pulsbelte. Nemlig emnen til å verdsette alle de positive tingene og menneskene som befinner seg i livet mitt.
Nå krysser jeg fingrene for at kroppen vil være med på det høsten og vinteren har å tilby.

Emilie