It’s starting to look a lot like Christmas

Publisert 23.12.2014 | Ukategorisert

Petter SS OPA Cup
Bildet: Østerrikske Niklas Liederer og meg etter søndagens skøyterenn i Hochfilzen.

Det er lenge til jul, svarer jeg ofte når folk spør hvordan formen er. Så lenge jeg kan huske har alltid formen min kommet for fullt rundt midten av desember, og jeg har som regel fått muligheten til å ta «juleferie» med god samvittighet.

Med juleferie mener jeg naturligvis en mengdetreningsperiode, en periode jeg neppe hadde vært komfortabel med å gyve løs på dersom jeg ikke hadde begynt å vise formtegn samtidig som Viggo Sandvik og karene i Vazelina begynte å snakke om medisterpølser i ribbefett.

Årets sesong startet som vanlig på Beitostølen. Selv om plasseringene var beskjedne, viste avstanden til de beste at jeg hadde hevet meg mange hakk siden fjorårets miserable sesong.

Deretter fortsatte vi til minitouren på Gålå, der jeg hadde satt meg mål om å vise utvikling fra Beito og ta sesongens første poeng i Statoil Cup. Fremgang var det så absolutt, men med udyktighet blandet med litt «stang ut» manglet jeg dessverre noen få sekunder på den berømte poengplassen.

Etter en veldig god periode etter Gålå, som blant annet inneholdt et lovende skøyterenn på Lygna, hadde jeg trua på at det skulle løsne på 15 km skøyting på Lillehammer. Slik gikk det dessverre ikke, og skuffet satt jeg igjen med følelsen av at jeg hadde tatt ett skritt frem, og to skritt tilbake. Plasseringsmessig var det omtrent som i Peer Gynts rike, men den gode følelsen jeg hadde hatt de siste dagene uteble fullstendig.

Da var det bare å brette opp ermene og prøve igjen på søndagens 30 km klassiske fellesstart. De siste to årene, for ikke å nevne sesongene i forveien, har mildt sagt vært preget av sykdom. Forrige gang jeg gikk et godt skirenn var tidlig i januar 2013, og forrige gang jeg tok poeng i Statoil Cup og/eller Skandinavisk Cup var i desember 2012, på nettopp 30 km klassisk fellesstart…

Kanskje var det en av favorittdistansene mine som skulle til, for etter to magre år var jeg endelig tilbake i det gode selskap, nemlig på poengplass i Statoil Cup og Skandinavisk Cup. 26. plass totalt, som 20. beste nordmann, er jo strengt tatt ikke noe å juble all verden for, men når du har jobbet i motbakke så lenge er det sinnsykt deilig endelig å få ei utforkjøring.

Etter oppturen på Lillehammer ble det et par rolige dager på samling med teamet, før jeg satte meg på flyet til München, der en leiebil til Hochfilzen ventet. Alpen Cup stod på programmet, med konkurranse fra hundrevis av løpere fra mellom 25 og 30 nasjoner.

Jeg har tro på at dersom du skal bli god til å gå skirenn, så må du gå skirenn. Og de skirennene du blir best av, er de med best deltakelse. Man blir tross alt god til det man trener på, og så lenge man står rakrygget gjennom de, kan juling i løypa faktisk gjøre deg sterkere og mer motivert. Det er jo tross alt i motbakke det går oppover, selv om utforkjøringene som nevnt er veldig kjærkomne.

Etter å ha gitt meg selv en aldri så liten førjulsgave på Lillehammer, var foreldre og besteforeldre så snille at årets julegave til lillebror og meg ble en tur til Østerrike for å gå skirenn. Der var planen å få internasjonal matching. Mårten for å få læring inn mot hans kort- og langsiktige mål, som er Nordisk Juniorlandskamp og junior-VM, og jeg for å få målt krefter mot noen av verdens beste skiløpere.

På fredagens klassiske sprint gjorde lillebror jobben, da han ble beste U18-løper og slo en flokk med deltakere fra fjorårets junior-VM, som tross alt er to år eldre. Mårten var for øvrig rangert som nummer 46, og ble til slutt nummer 12 etter fall i semifinalen. Jeg ble rett og slett imponert, og ganske så stolt.

Storebror skal jo som kjent være forbildet, så da kunne jeg ikke være noe dårligere. Strengt tatt ble jeg vel det, men etter å ha vært rangert som nummer 53 og 56 sier jeg meg godt fornøyd med henholdsvis 20. og 23. plassen. Rennene ble for øvrig vunnet av VM- og OL-medaljørene Sergey Ustyugov og Ilya Chernousov, og flere av nasjonene fra Mellom-Europa brukte disse rennene som uttaksrenn til Tour de Ski og VM. Alt i alt tror jeg dette var to greie renn fra min side.

Med dette bekreftet jeg nok en gang at kroppen begynner å spille i takt med juleklokkene, og som før kan jeg ta juleferie med god samvittighet.

It’s starting to look a lot like Christmas!