Siste del av sesongen

Publisert 16.04.2015 | Ukategorisert

10956735_500547776763409_1376395274_nEtter en stusslig januar og februar med mye sykdoms trøbbel har avslutningen på sesongen blitt en opptur. Det startet med en ok 30 km intervallstart i Meråker. Resultatet ble en helt grei 11. plass. Morsomt med dobbeltseier for TVO på guttesiden med seier til Sindre og Magne på henholdsvis sprinten og 3 mila! Uka etter stod Birken for tur. Det ble et hardt renn med full fart fra start. Med en helt grei kropp, gode ski og noen gode rygger ble det en helt grei 20. plass. Ny rekordtid ble det også, 2.27 timer kan vise seg å bli vanskelig å slå.

Helga etter Birken var det NM del 2 som stod for tur. Sesongens siste viktige skirenn. Ettersom den så langt hadde vært litt under pari så var ønske om å vise seg fra sin beste side ekstra stor. På torsdag var det teamsprint. Jeg gikk på lag med Eirik Brandsdal og selv om kroppen ikke kjentes helt topp så ble ikke luka til teten altfor stor. Ut på siste etappe var Eirik i tet, men med litt stang ut mot slutten endte vi på den sure 4. plassen. Dagen etter var det 10 km klassisk intervallstart. Med litt vanskelige smøreforhold kunne man ikke forvente topp ski og for min del ble det litt for lite feste. Da var det bare å ta armene fatt og stake det man var kar om. Resultatet ble en 18. plass. Slått av en 17 åring (kudos til Vebjørn Hegdal), men foran mange andre gode skiløpere. Lørdag kom den virkelige manndomsprøven. 50 km klassisk intervallstart. 10 år hadde gått siden forrige gang denne distansen ble arrangert i NM (ikke la det gå 10 år til neste gang) og ikke mer enn 4-5 stykker på startlisten hadde gått denne distansen tidligere. Jeg hadde sett fram til rennet lenge og var klar og motivert for å gi jernet. Som på 10 km dagen før var smøreforholdene vanskelige og skitesten ble derfor ekstra nervøs, et feil valg her og man var i praksis sjanseløs på et godt resultat. Valget endte på klister. Etter en relativt hard start med skuffende tilbakemeldinger på sekunderingene fikk jeg etterhvert ryggen til Veidekkekollega Rolf Einar Jensen. Et par runder i den ryggen gjorde at ting så litt lysere ut, men en plassering blant de 10 beste var ikke lenger i tankene. Ut på den siste runden på 8,3 km lå jeg som nr 17. Det sies at man kan gjøre mye på den siste mila av en 50 km og det fikk jeg erfare denne lørdagen. Ikke at jeg gikk så hinsides fort, rundetiden var omtrent på nivå med de foregående, men det var mange andre som begynte og bli slitne. Jeg tok stadig igjen løpere og fikk en skikkelig boost. Astrid, Eivind, Pia, Emilie, Lars, far Kvåle, far Mysen, en stor gjeng fra både Kjelsås og Team NTNU med flere heiet og sekunderte iherdig (Takk for det:)) og plutselig var en 17. plass ved 42 km, forvandlet til en 7. plass i mål. Veldig gøy å få til et skikkelig bra renn, men litt synd at den skikkelige gnisten først kom på den siste runden av årets siste store renn.

Etter påske, hvor det ble gått et par mindre turrenn, var det forrige helg klart for Troll ski maraton. På grunn av feiring av 20 års jubileum for skirennet fra Venabu til Sjusjøen var det i år en 120 km utgave av rennet som vanligvis “bare” måler 95 km. Dette måtte prøves. Starten gikk fint og vi ble en gjeng på 4 løpere med Magnus Bleken, Kjetil Hagtvedt Dammen, Petter Skinstad og meg selv. Strålende vær, trikkeskinner, ingen folk og ikke altfor høy fart gjorde at man nesten fikk følelsen av å være på treningstur på fjellet. Rennet anbefales virkelig for de som ønsker seg en flott naturopplevelse. Bortsett fra et 20 km turrenn i påska i fjor var dette min debut på blanke ski, hvordan dette skulle fungere på et så langt renn var jeg litt usikker på, men det skulle vise seg å være ubegrunnet usikkerhet. I Keiken, en motbakke halvveis i rennet, rykket jeg fra resten av gruppen. Kilometerne gikk og jeg følte meg bra selv om skodden kom og gjorde det både surt og til tider vanskelig å se løypa. Ved Pellestova 13 km før mål ledet jeg med 2.30 min på Dammen. Men det skulle ikke være min dag, 7 km før mål, i en motbakke, blir jeg kjørt ned av en turist som kommer mot løpsretningen ned bakken. Jeg ødelegger bindingen på den ene skia, men er ellers (stort sett) uskadd. Etter litt fram og tilbake ender det med at jeg tar den ene skien til han jeg krasjet med og kommer meg videre. Etter noen minutter blir jeg tatt igjen av Kjetil bakfra. Jeg henger på et stykke, men ned mot Sjusjøen siger han i fra og jeg må ta til takke med 2. plassen. Veldig surt når man har gått 113 km, 53 av dem alene i front, for deretter å bli pløyd ned av en som ikke deltar i konkurransen. Men det viktigste er at jeg slapp unna uhellet uten store skader og at jeg fikk bevist for meg selv at jeg kan stake så lange renn.

Nå begynner sesongen virkelig å nærme seg slutten, her i Trondheim kjøres ikke løypene lengre og selv om været er surt så smelter snøen nesten like fort som den kommer. På lørdag går jeg sesongens siste skirenn. Fjälltopploppet i Bruksvallarna i Sverige er den svenske utgaven av Skarverennet, men ikke så langt unna Trondheim. 35 km skøyting står på programmet. Etter det blir det en rolig periode for å lade batteriene fram mot starten av neste sesong.