Sesongstart

Publisert 16.11.2018 | Ukategorisert

Toppidrettslivet er brutalt. Det er hårfine, små marginer som skiller suksess og fiasko. Når du legger vekk absolutt alt for å satse etthundre prosent på det du kjenner at du virkelig vil, og du får muligheten til å gjøre det takket være mor, far, klubb og sponsor –
da er det klart at det føles som om hele verden og litt til faller i grus når det ikke går slik du har forestilt deg. Vi langrennsløpere starter sesongoppkjøringen 1.mai, og i midten av november er det sesongstart på Beitostølen. Hver dag fra 1.mai brukes på best mulig måte, for å stadig bli bedre, steg for steg. Å kjenne seg litt sterkere for hver dag som går, sterkere enn gårsdagen, et steg nærmere målet og drømmene – det er det som driver en. Gleden av å få til tekniske oppgaver du har jobbet med, gleden når «koder knekkes», gleden av å gjennomføre økter du kjenner du blir bedre av. Og ikke minst den uvurderlige gleden av å være på et lag som kjennes som familie, hvor vi gjør hverandre gode og vil hverandre det beste!
Trene hver dag, som oftest to ganger om dagen. Gjøre det som må til for å bli best mulig, unngå sykdom, unngå skader. Være nøye hver bidige dag.
For eget vedkommende har sesongoppkjøringen så å si gått knirkefritt fra 1.mai, med unntak av en ukes forkjølelse, men det må man alltid regne med. Med andre ord en sesongoppkjøring som har gått på skinner. Og så skjer det som ikke skal skje. Tre dager før sesongstart, ute på aller siste intervalløkt før avreise til Beitostølen og sesongstart. Jeg gjør noe jeg har gjort så mange ganger før – er uheldig og setter staven mellom beina – men så ender det så mye verre enn de etthundreogtredve gangene jeg har gjort det før. Tre dager før sesongstart, som jeg har gledet meg til og forberedt meg til siden 1.mai.

Så gjelder det å sette det hele i perspektiver. Det er tross alt bare idrett vi driver med. Når jeg dagen før jeg setter staven mellom beina, leser om tidligere lagvenninne Mari Eide som åpent snakker om tapet av søsteren sin i Aftenposten, da blir en gipset arm bagateller. Livet er brutalt. Jeg tenker mye på Mari og familien. Det må være det verste marerittet de går gjennom. Livet innebærer noen skikkelig tøffe motbakker. Men en ting er sikkert; jo flere motbakker vi går, jo sterkere blir vi!

// Marthe.

Skrevet av:

Marthe Bjørnsgaard

Team: Team Veidekke Innlandet

Født: 06.05.1993

Født og oppvokst på Lillehammer i en idrettsglad familie med egen mor som skitrener fra jeg var 8 til 14. Drev lenge allsidig med både turn, fotball, friidrett og sykkel før langrenn ble hovedidrett da jeg ble junior. Glad for å få være en del av Team Veidekke Innlandet, og gleder meg til en ny sesong.